Av Nils Dybdal-Holthe.
Eg vil prøva å ta fram nokre glimt frå tidleg barndom
og ungdom. Det blir nok litt spreitt og utan samanheng. Men det var i alle høve
noko som hende.
I.
Heime hjå mor.
Ein kald novemberkveld låg mor på salen og fødde meg. Klokka var ti om kvelden 21. november. Det året døydde Hindenburg i Tyskland og Hitler vart statssjef med tittelen Førar og Rikskanslar. Året var 1934.Eg vart altså fødd inn i ei ny tid. Guten skreik, som Bjørnson sa om den glade guten. Mor og far hadde ein gut før, så eg var ikkje førstemann på noko vis.
Tante var ikkje glad. Då ho høyrde dette nyhende, sa ho: Nei, de har jo ein gut. Dette skulle vore ei jente. Som gut var eg altså ikkje velkomen. Eg skulle vore jente. Og det fekk eg høyre mange gonger opp gjennom åra. Snakk om kjønnsdiskriminering. Og så ulikt gamle dagar og andre kulturar. Der er det stas å vera gut. Jenter var ikkje noko i gamle dagar - utan som noko naudsynleg for vidare liv og slikt. Mange jenter vart sette ut i skogen i før-kristen tid. Dei måtte berre døy. Familien og samfunnet hadde lite bruk for mange av dei. Då tenkte dei ofte på grovarbeid og soldatteneste.
Men eg vart altså fødd som gut. I tunet vårt budde også foreldra til mor. Det var hennar gard som arv, einebarn som ho var. Far var innflyttar i grenda og møtte nok litt skepsis for det. Korleis kunne han bli bonde? Han var berre ein butikkgut, son til ei enkje. Men så gjekk han lærarskulen i Kristiansand og var i Garden i Oslo. Då mor og far vart gifte, "skulte" han. Det hjelpte kanskje på med tida.
Bestemor Guri i heimetunet og bestefar Nils var innfødde. Eg var berre eit par månader gammal då gamle Nils døydde. Og farfar Ole døydde då far var 2-3 år gammal. Så eg hugsa ingen av bestefedrane mine.
Men mor fortalde noko ein gong - om meg og bestefar Nils. Det var eg glad for å få høyra. Kort før han døydde, kjende han det på seg at slutten nærma seg. Han sa då til mor: Eg vil gjerne sjå den nye guten! Han var visst glad for at det var ein gut. Og så var eg óg oppkalla etter han første juledag i kyrkja. I gamle dagar var det stor stas. Og ein kunne venta seg ein ekstra arv for umaken!
Han gjekk inn der eg låg i korga, sa mor, og la hendene på meg og sa Guds velsigning over småguten. Bestefar var haugianar og kristen av den alvorlege typen. Og han trudde på Guds velsigning i livet. Det var visst viktig for han å få overføra Guds godleik til ein ny generasjon. Til dagleg las han i Dei heilage Skriftene og brukte Lars Linderots Hus-postille som andaktsbok om sundagane. Denne boka fekk eg av mor etter han. Linderot var ein alvorleg prest i Sverige som verkeleg viser alvoret i liv og død og dom. Boka er heilt sundsliten etter flittig bruk. I forordet til boka står det at han ”hørte til dem som helst ringe med stormklokken blant en sovende slekt”.
Men: Bestefar døydde nokre få dagar etter denne hendinga. Då viste han óg at Gud var viktig i liv og død. Han retta hendene opp og sa fram eit bibelvers som han levde i – etter ei gamal omsetjing: ”Gid du vilde agte paa mine Bud, da skulde din Fred vorde som en Flod og din Retfærdighed som Havets Bølger” (Jes. 48, 18).
Det sette fars på
gravstøtta hans.
Arven etter – kva var det?
Den var nok betre enn noko anna. Eg fekk ei velsigning som eg har gleda meg
over gjennom livet. Somme vil gjerne le av ei slik hending. Men for meg er det
godt. Eg fekk tidleg læra å akta på Guds ord og fylgja Frelsaren.
Første skuledag.
Ein
tidleg haustdag i 1941 eller 42 byrja det. Skulen skulle ta til, og eg var ein av
dei som skulle byrja i 1. klasse. Det var høgtid.
Første
skuledag var komen. Forsagt og forskremd i utkanten av ungeflokken tett ved
uthuset. Mor fylgde med, og eg heldt henne truleg i handa.
Mor si hand var sjølve tryggleiken. Men nett det hugsa eg ikkje tydeleg.
Me
hadde omlag 2 km å gå. Eit par andre kom frå same kant av bygda. Dei vaksne
prata om alt mogeleg. Me berre tenkte - og grua oss fælt.
Flokken
utafor det vesle, gamle skulehuset var ikkje stor, men skræmande nok. Mor hadde forresten gått på same
skulen nokre tiår før. Dette huset stod bak handelslaget på Mo og vart seinare
selt til private.
Liva kjem ut på trappa og kallar oss
inn. Liva var lærarinna, som me sa i dei dagar. Ho budde ei halv mil lenger
nede i Osen og sykla til skulen kvar dag. Ikkje om
vinteren då kulde og glatt føre hindra henne. Då leigde ho gjerne hybel i
nabohuset hjå Britta på Mo. Liva hadde gått seminaret på Stord, ho var forresten litt gammal før ho reiste dit, fekk eg høyra
seinare. Så ho visste kva ho gjorde då ho tok fatt på denne gjerninga.
Nå
stod ho på trappa og kalla nye sjeler inn til eit nytt liv. Ho blæs i fløyta,
signalet til å bryta opp frå barndommen. Forsiktig våga me oss opp steintrappa.
Innafor var ein liten, trong gang. Døra rett fram skulle me ikkje gå inn.
Seinare fekk me vita at der budde lærarinna sume gonger. Det var kontoret og
hybelen hennar.
Eg
fekk min pult. Eg kjende det godt å sleppa meg nedpå.
Endeleg
hadde eg byrja i skulen! Her skulle eg gå i 7 år. Kor lenge det kunne vera,
hadde eg lite omgrep om då.
Liva gjekk opp på det grøne - eller
kanskje det brune - kateteret. To eller tri trapper opp - og sette seg. Me sat
der nede, og eg tykte ho var skræmande - så snill ei sjel ho var. Høgt over
alle sat Liva, og såg ned på oss der nede. Det osa av autoritet. Spaninga var
sikkert stor på begge sider av kateteret, det plar vera slik. Men det visste
ikkje me då. Naboguten Nils på Espevold kjende eg frå før, me var
namnebrør og litt i slekt og. Det var best å halda seg nær
han, ein kunne aldri vite korleis denne dagen enda. Ein av gutane budde nær
skulen, det var Ola - han blei skulemeister
seinare. Frå Mo kom ei jente eg kjende, me var
og i slekt - Alfhild heitte ho. Fleire trur eg ikkje eg kjende så godt den
gongen. Me var ikkje så svære til å farta i vår barndom. Me skulle arbeida på
garden og elles var me litt i nabolaget og hjå slekta. Og me hadde ein del
slekt i Osen - halve mila borte.
Brillene
hennar låg på kateteret, saman med den tjukke protokollen og andre papir. Papir
var alltid alvor. Det stod noko på dei. Og ein visste aldri kva det var. Eg har
alltid vore redd papir, sjølv om eg har bala med papir heile livet.
Kva
ho sa som velkomstord er viska bort frå minnet for lenge sidan. Men namna våre
las ho opp, eit for eit. Og mor svara ja for meg. Dei andre mødrene gjorde
visst det same. Og hadde dei ikkje mor, fekk dei ta ansvaret sjølv.
Eg
kjende det trygt at mor svara. Henne kjende eg, og det gjorde godt at mor sa
ja: han er her, guten min. Slik tykte eg ho sa.
Då
våga eg faktisk å sjå opp og var litt stolt. Mor mi er her og har svara for meg.
Me
fekk eit ark og skulle teikna eit eller anna. Det kunstverket er nok refusert
og kjem ikkje på Høvikodden. Ikkje noko anna av det som vart produsert seinare
heller. Det var sjølve produseringa som gav meining. Me var opptekne, fekk
gjera noko.
Dagen
vart nok lang om han var kort. Vegen heim gjekk lettare, med luft under vengene
og litt song nedetter vegen. Debuten var gjort.
---
Mange
av dei skuledagane som fylgde er reiste or minnet. Eg hadde ikkje bruk for dei,
og dermed vart dei lagde ned i den nederste skuffa og støva ned med åra. Det
meste kjem vel aldri opp att. Det er gravlagd.
Eitt
og anna lever liksom sitt eige liv vidare - utan at eg meiner eg har hatt noko
meir bruk for det. Det sette seg vel ekstra fast i minnet den gongen det hende,
vil eg tru.
Det
første frå skulen var forresten ikkje for Liva. Den første skuledagen var for far. Han skulte då i Osen og eldste bror min, Ola, skulle ta første året for han der. Så fekk eg vera med ein dag og sat
på ein avgøymd pult bak. Det var vel litt rabling og teikning medan eg glodde
på ungane i Osen. Etterpå spurde far: vil du byrja i skulen nå? Nei, sa eg fast - det
er visst einaste gongen eg våga vera det i den tida. Eg tykte slett ikkje det
var gildt og ingen ting å streva etter. Meir skule for meg vart det ikkje i
Osen.
Det
vart det altså i Dalen der me budde, for Liva Solheim.
Ho
byrja kvar dag med andakt og salmesong. Men Liva kunne ikkje synga så godt. Difor
hadde ho kjøpt seg eit lite orgel som stod framme til venstre i skulehuset. Eg
tykkjer eg høyrer knirkinga ennå då ho trødde orgelet og såg over brilleglasa
nedover mot oss: syng! sa ho, meir som kommando enn som oppmoding. I sju år
høyrde eg på knirkinga og vart ikkje det spor gladare i song av den grunn. Det
hende me rett og slett streika. Det kom ikkje lyden frå flokken. Berre knirking
og pip frå eit utslite og altfor lite husorgel. Nå må de synga, sa Liva fortvila. Serleg ved nye songar var dette litt
moro. Ho tok tonane på spelet, sa orda føre og bad oss sjå i boka. Prøv, ver
med og syng! Ver med, ja. Det var ikkje så lett å ta ein ny tone utan klokkar.
Så tagde gutane på høgre sida. Jentene sat til venstre og dei var snillare og
song litt med. Og så sat dei nærast brilleglasa då! I den tida var blenkande
brilleglas fårlege.
Liva grein
Ein
dag gjekk det for langt. Om songen var grunnen, er ute av sinn. Nokre av dei
eldre gutane var ekstra slemme, laga bråk og prata i utide. Det er det verste
ein ungeflokk kan gjera i skulestova.
Liva var reint ut sagt fortvila. Ho
sette seg rett ned bak det høge kateteret. La hovudet i hendene og grein. De
tek livet av meg, sukka ho. De vil meg vondt, kvifor er de slik? Kvifor kan de
ikkje vera rolige og snille? Me kan ikkje læra noko nå.
Men
kven av oss tenkte så mykje på å læra noko. Me var på skulen av di me måtte
vera der. Det høyrde med. Litt avveksling i rutinen var berre bra.
Men
nå gjekk dei gjerne litt for langt. Eg hugsar godt kor eg kikka bort på dei som
førte an, og opp på Liva. Eg tykte faktisk synd i henne. Aldri har ho visst vore så pjuskeleg
som den dagen. Tenk, lærarinna grein. Det var ei ny oppleving.
Ute i
friminuttet var det kommentert: Tenk at ho grein. Men me tykte det var litt
rart, og faktisk fekk me litt meir respekt for henne av det. Ho brydde seg,
ville skulen skulle være ordentleg.
Ved
sida av skulen låg handelslaget, posthuset og bedehuset i Dalen. I den tida kjøpte me sirup i spann frå store fat bak handelslaget -
eller ”Filialen” som me sa. Her var óg parafinfat og anna. Ofte låg tomfat
slengt bort i ein krok før dei vart henta. Ein dag tok nokre av gutane vegen
dit og slo på dei med stokkar. Tome tønner gir ein fæl, hol lyd. Kirsten på handelslaget vart som
ventande var lite glad. Kundane spurde skremd: kva er dette? Straks ho vart var
årsaka, sende ho bod til Liva: hald kustus på ungane. Dette skramlet vil me ikkje ha.
Ny
dag med blenkande brilleglas. Først streng og skremande, seinare mild og nær
gråten. Dette kan ikkje gå, gutar! De må vera snille.
I dei
sju åra eg gjekk for Liva, kan eg berre minnast desse to gongene ho sprakk slik. Elles var Liva
eit godt menneske og ein fin pedagog. Ho la sjela si i gjerninga og levde for
skulen. For meg står det slik at ho såg på lærarlivet som eit kall.
Folkeskulen
var 7 år den gong. Dei som gjekk i ein høgare klasse enn me små, tala ofte om
kor trøytte dei var av skulen. Berre eitt år att, så er me fri, sa dei. Det var
ordspråket då som nå. Men då eg sjølv kom i 7. tykte eg ikkje det. Skulen var grei nok den. Og ein trygg
stad å vera. Og kva skulle me gjera nå?
Skulebøker
Me
hadde nok skulebøker i den tida og, sjølv om utvalet ikkje var så stort som nå.
Ei av dei viktigaste bøkene var truleg Volrath Vogt si Bibelsoge. Den
har vore utruleg mykje brukt i norsk skule, og eg har samla fleire utgåver av
den - helt frå 1912. I sume skular er den framleis i bruk - i nye utgåver. Vår
bok var redigert av L. Holsvik med Kristusbilete på utsida. Vogt fortel godt og
tek med dei største og beste hendingane som borna best kunne læra.
Like
ofte brukte me nok Chr. Haaland si Kristenlære. Det var lærebok i
Luthersk lære. Arbeidsskuleprinsippet var kome på mote, og me skulle ikkje
berre pugga og lesa. Me skulle skriva og svara på spørsmål osv. Eg har også
gøymt ei slik skrivebok frå tida på Mo.
Geografi
heitte då Landkunne, og me brukte Horn si bok. Det stod nok ikkje så mykje i
den, som avsnittet om Ryfylke viser. Det vart mest ein smaksprøve og pusta
kanskje i elden for oss til å sjå meir, som diktaren seier: ”Undrer meg på hva
jeg får å se, over de høye fjelle...” Rekneboka trur eg var Ole Johannesen si.
Me brukte i alle høve nokre av dei hefta.
Straffelekse
Eg
har eit tungt minne frå skulen. Det var mi eiga skuld, så eg legg ikkje ansvar
på nokon annan. Det vart straffelekse for meg.
Ikkje
at Liva ga meg ei slik straff. Men ho gav oss i lekse å skriva av segna om
Jostedalsrypa. Og eg gjorde mi plikt, og skreiv av det beste - og fortaste - eg
kunne. Andre ting lokka og freista utafor glaset, og eg måtte av stad og ut i
leiken.
Men
far var lærar - av den gamle sorten.
Før
eg fekk gå ut, bad han om å få sjå leksa mi.
Då
lynte det i augo hans og. Dette er stygt, sa han. Skriv om att. Og eg fekk klår
ordre om å skriva av Jostedalsrypa 20 gonger! Og alt skulle vera fint. Eg måtte
nok blesa leiken ein lang marsj og bruka pennen i staden. Eg skreiv og skreiv
og sveitta. Side etter side. 20 gonger var mykje for ein liten pjokk.
Det
tykte nok far og. Han trega seg litt og kom inn att for å kontrollera. Dette er
bra, sa han, du kan skriva. Eg trur du har skrive nok nå. - Straks var eg ute
og nytta dagen til heilt andre ting enn straffeskriving. Men soga frå
Svartedauden har eg hugsa i alle år.
Utafor skuletida
Same
år som eg byrja i skulen på Mo, vart eg kapitalist. For første gong fekk eg
bankbok og sette inn min første kapital! Kr. 27 sette eg inn i Vikedal
Sparebank på sjølve fridomsdagen til USA, 4. juli 1942. Sjølvaste lensmann Andreassen tok imot og
kvitterte. Noko seinare sette eg inn 5 kr. til - og dette var store pengar på
den tida, og særleg for ein gutepjokk på 8 år.
Og
tenk: gutungen måtte betala skatt - formueskatt til og med. Dei klagar over
skatt og avgifter i vår tid. Men kven får skatt av 32 kr. som 8-åring?
Jau,
eg fekk renter av banken - heile 23 øre. Frå det trekte dei altså 6 øre i
skatt! Alle skal yta sitt, veit me. Og før krigen var omme, hadde eg over 150
kr. i bank. Men resten av tida trekte dei skatten frå rentene utan å notera kor
mykje det vart. Kanskje var det eit smart trekk for å lura guten?
Me
gjorde litt anna enn skule i den tida og. Tilboda var få for ungar, og me måtte
finna på eit og anna sjølv.
Nokre
av oss gutane stifta klubb ein gong, det var etter krigen. Då stifta nokre av
oss ein klubb som vart medlem i IF-gutta. Me fekk medlemskort og skreiv
høgtideleg under 15. januar 1947. På baksida av medlemskortet står me oppskrivne
med fullt namn: Harald Leifsen, Markus Roaldkvam, Ola Gjerde, Sigurd Vikedal,
Nils Holthe, Nils Espevoll og Ola Vikedal. Ein gong hadde me møte i eit uthus
ovafor skulen, og ein gong var me i lia på Espevoll og bygde mur til hytte
eller klubbhus. Kanskje står han der ennå, uferdig. For då våren kom, stilna
klubbarbeidet av. Mange av oss hadde anna å gjera i våronna og slåtten.
Nett
i denne tida etter krigen kom ein fotograf til bygda. Alle elevane skulle vera
med på biletet. Me drog benker og stolar ut framfor skulehuset på Mo. Så stilte
me opp, mest som presidentar i eit toppmøte i dag. Dei minste sat fremst og dei
største bak. Sjølvsagt måtte Liva vera med, ho som var sjefen vår.
Slik
veksla det mellom arbeid og skule. Og skulestova på Mo vart liksom ein
utskytingsrampe for livet vidare. Me gjekk i ulike retningar - men mange minne
har me sams. Og kanskje kan me slutta denne artikkelen slik me ofte gjorde då
me skreiv stil: Me var alle samde om at det hadde vore ein gild tur.
Ute i friminuttet var det kommentert: Tenk at ho grein. Dei store flirte
litt og sa hånord om henne. Men me tykte det var litt rart, og fakstisk fekk me
litt meir respekt av det. Ho brydde seg, ville skulen skulle være ordentleg.
Ved sida av skulen låg handelslaget, posthuset og bedehuset i Dalen. I
den tida kjøpte me sirup i spann frå store fat bak handelslaget. Her var og
parafinfat og anna. Ofte låg tomfat slengt bort i ein krok før dei vart henta.
Ein dag tok nokre av gutane vegen dit og slo på dei med stokkar. Tome tønner
gir ein fæl, hol lyd. Kirsten på handelslaget vart som ventande var lite glad. Kundane
spurde skremd: kva er dette? Straks ho vart var årsaka, sende ho bod til Liva:
hald kustus på ungane. Dette skramlet vil me ikkje ha.